Enda mer om maleriets
helsetilstand i 2002.

(Innlegg i Morgenbladet jan. 2003)

Er det virkelig riktig slik Jan Kokkin hevder, at 2002 var året da maleriet sto opp fra de døde igjen (Morgenbladet 3.01.03)? De fleste som har fulgt med i kunstfeltets endringer, også Kokkin, må ha registrert, ikke bare at maleriet har fått en helt annen rolle enn det tidligere hadde, men også at det kontinuerlig de siste ti årene har blitt sendt ut faren-over-varsler.  Nesten som børsmelinger har vi kunnet lese at maleriet nå står sterkt i Tyskland, neste år London, så New York osv. Rett som det er har det vært for oppadgående overalt.  Hallo, hallo alle malere, deres tid er igjen her.  Ventetiden på gangen er over.  Dere skal også få være med i timen. Selv sende jeg ut en slik melding til studentene ved Vestlandets Kunstakademi i -94 med forelesningen Et overdrevent rykte om død (trykt i Uten Tittel, tekster fra Vestlandets Kunstakademi Nr.1, 1995).

Spørsmålet er naturligvis hva liv og død betyr i denne sammenheng. Selve den reservataktige behandlingen maleriet fremdeles gjøres til gjenstand for avslører, snarere enn avlyser, et eller annet problem. En melding i nyhetene om at kongen lever forteller egentlig at han er døden nær. Gjentatte utstillinger av typenPainting on the Move, Maleri fra A til Å osv. vitner først og fremst om et ønske om at maleriet skal forbli en vital del av kunsten, tross alt. Beskjeden er at tilstanden egentlig er bedre enn vi alle later til å tro. Men det betyr samtidig at et noe er galt. Det åpenbare trenger ikke noe forsvar.  Dersom det er slik at maleriet har en selvfølgelig plass i samtidskunsten, blir oppstandelsesmetaforen uforståelig.

I alle de periodene hvor maleriet har måttet vike plassen som selve kunstemblemet har det vært malt.  Hele tiden har kvadratkilometere nye malerier vært lett synlige.  Døden har ikke betydd at maleriet faktisk ble borte, men at det ikke har maktet å gjøre seg gjeldende i den kunstsamtalen som setter dagsorden.  Slik måtte det nesten gå da kunst gikk over fra å være en beåndet gjenstand til å bli begrepshåndtering.  Malerne fram til og med 80-tallets heftigbølge fikk utlevert en konto for stor dybde og mystisk alvor som de stadig overtrakk. Maleriet fikk etablerte en slags umiddelbar vei mellom selv og sannhet.  I modernismen var dette et stort fellesprosjekt som, slik Kokkin skriver, fulgte relativt rene utviklingslinjer.  De lar seg i alle fall påvise i ettertid.  Mening fulgte av konsekvente videreutviklinger av tendenser som lå latent i materialet.

Man kan saktens diskutere når fellesprosjektet ble avviklet, og om det var samtidig med at kunstnerhåndens merker på flaten mistet direktekontakten til dypet. Begge dele var i alle fall over da heftigbølgen la seg.  Og dermed forsvant meningen fra alle ordene vi hadde brukt til å fortelle om hva maleriene var for noe.

Etter det har malere, bortsett fra Gerhard Richter, ikke vært viktige premissleverandører for kunstdiskursen.  Men de har etter hvert forstått at kunst er samtale om kunst.  Åsmund Thorkildsen hevder i artikkelen Maleriets standhaftighet (katalogforord til Kunstakademiet i Trondheims avgangsutstiling, 1998) at maleriet overlever i kraft av dets diskursivitet, og ikke, slik mange nok fremdeles vil si, i kraft av dets sanselighet. I en punktvis gjennomgang av maleriets diskursive rikdom lanserer han Free style som samlebegrep for det siste tiårets fornyelse innen vestlig maleri. "Dette fordi de yngre malerne ikke respekterer strikte regler for de forskjellige stilarter innen maleri og deres innebyggede ideologiske og historiske motsetninger". Videre skriver han: "Free style malerne er flytende sprogbrukere. De både bryter og bruker alle kodene i maleriets nyere historie, for de kan alle kodene. Man behøver ikke nødvendigvis fornekte tegnenes betydning i et free style maleri (…). Tegn kan brukes selv om man ikke tror de er metafysiske garantister for en eller annen dyp innsikt i tilværelsen".

Da Thorkildsen skrev dette for snart fem år siden, klarte han å påvise noe som da ikke var åpenbart for alle.  At det ikke fantes en stor fellesoppgave, at malerne så ut til ikke helt å skjønne hvor de ville, de tilsynelatende umotiverte sammenstillingene og mangelen på retning ble gitt en fortolkning, og fortegnet på dette, som etter modernismens kriterier så ut som nederlag, ble skiftet.  De fristilte malerne viste at det fantes åpninger.

Men når maleri år etter år behandles som en samlekategori med behov for spesialbehandling, må man spørre seg om oppstandelsen har vært helt vellykket. Riksutstillinger  arrangerte i fjor utstillingen fsnk! Fire målarar (fsnk refererer til deltakerne Jan Trygve Fløysvik, Hilde Skjeggestad, Gunnveig Nerol og Tor Inge Kveum).  Som en overgripende analyse av de fire deltakernes prosjekter skriver Ika Kaminka blant annet dette i den ene av katalogtekstene: "Om desse kunstnarane på mange måtar jobbar vidare med problemstillingar frå det modernistiske måleriet, skil arbeida deira seg likevel sterkt frå det me fann i modernismen. Dei har ein heilt annan fridom, og ikkje minst, heilt andre ambisjonar.  Om ein vil, kan ein godt gå forbi desse måleria utan å sjå nærare på dei.  Det er heller ikkje noko i vegen for å sitja med ryggen til dei.  På mange måtar fungerar arbeida på denne utstillinga ikkje så ulikt ambient-musikken. Dei er til stades som ein bakgrunn, og skapar ein stemning som ein ofte ikkje heilt veit kvar kjem frå.  Slik er dei lette. Dei henvender seg til oss på like fot, som noko vi kan ha "samvær" med.  Dei tilbyr oss inga sanning, ingen metafysiske opplevingar, anna enn det me sjølve måtte lesa inn i dei".  Fremdeles er det friheten i forhold til modernismens kodeks som samler.  Men hvor interessant er det dersom kunstnerne ikke makter å lage noe annet enn stemningsskapende bakgrunner?

Jeg vil svært nødig henge ut noen av malerne på fsnk.  Dette handler knapt nok om dem, ei heller om Kaminka. Hun bringer bare videre en utbredt forståelse av maleriets situasjon, i all velvillighet.  Det sammen gjelder naturligvis Kokkin.

Men hvorfor behandles maleri fremdeles som et verneverdig revir litt på siden av samtidskunsten? Ett svar på det kan være at malerne ikke klarer å gjøre prosjektene sine så sterke at de står av seg selv.  I kunstsammenheng vil det si at de er med på å gi premissene for hvordan vi ser verden omkring oss og annen kunst. Kunst som klarer å spille en slik rolle trenger fora, men ikke støttende velvilje. Samtidig er det jo ikke noe vanskelig å ramse opp massevis av fremragende kunstnere som maler.  De er så mange at det er meningsløst å gjøre det her.

Problemet er først og fremst måten vi kategoriserer maleriet på, som Maleri.  Antakelig er det riktig at free style er kjennetegnende for samtidsmaleriet.  Men fri stil eller alt-er-tillatt er ikke et fellesprosjekt.  Det har ikke noe utseende, ingen felles kjennetegn og den samtalen det kan gjøres til gjenstand for ser ikke ut til å komme noe videre.  Kanskje er det like vanskelig for teoretikerne som for kunstnerne å løsrive seg fra modernismens kategoritenkning.  Alt-er-tillatt opptrer nå som en ny kategori.  Tekst etter tekst, utstilling etter utstilling handler om den nyvunne friheten.  Men som instrument for ordentlig forståelse av kunstytringene er den begrensende. Prosjektoverbygningen Maleri som frihet til å gjøre hva man vil frister kuratorer og skribenter til å bringe sammen kunstnerskap som ikke har annet til felles enn at det brukes maling.

I stedet for å forsøke å finne ut hva maleri er i dag og lete etter samlende kjennetegn i kunstnerskap som har lite til felles, bør de som skal forsøke å forstå det heller se etter grenser og ulikheter.  Forsøkene på å lete etter én eller noen få (abstrakt vs. figurativt el.) kategorier for maleri slik det tér seg for tiden havner direkte i strid med påstanden om full frihet til å gjøre hva man vil. Trangen til å finne det overgripende perspektivet er antakelig lettest å forstå som en arv fra modernismen.

Det første en som har fått full frihet må gjøre, er å velge hva friheten skal brukes til. Uten begrensninger kommer ingen noen vei. Forskjellen på modernismen og nå er at grensene nå, i større grad enn før, settes individuelt. Både å utforme og forstå prosjektene er svært krevende når de allment aksepterte retningslinjene blir færre eller faller helt bort. Men hele innholdet er å finne i løsningen på det kravet.  Derfor grøter velvillige samlepresentasjoner til mulighetene til å få øye på eventuelle betydninger.

Faktisk blir hele svaret på spørsmålet om hvorvidt maleriet lever eller ikke borte.  Først når alle malerireservatene er stengt og alle hjelpeaksjoner er avblåst, kan vi få vite om maleriet har gjenoppstått. Og ikke før maleriet har kommet i posisjon til ikke å bli omgitt av interesse fordi det er maleri, er det helt og holdent inkludert i samtidskunsten. På sett og vis venter vi altså på avskaffelsen av Maleriet.